Pål Bråtelund

Det ligger altså ingen plikt til å ytre seg. Denne friheten burde flere, meg selv inkludert, benytte seg av fra tid til annen. *punktum*

Nei, dette er ikke et innlegg om obskur selvgenererende emo eller låta Ari Behn har fått på hjernen. Dette er en hyllest til et fenomen som siger innover oss nå og endrer måten vi hører på, snakker om, deler, anmelder og konsumerer musikk for alltid. I dette innlegget gidder jeg ikke kommentere piratkopiering. Utelukkende fordi cloud computing-musikk er løsningen. Det er bare å glede seg.

La meg gå litt tilbake i tid: Jeg har alltid vært svært glad i musikk. Mye av mitt liv har gått med til å digge, tenke på, analysere, danse til, sove til, leve til, spille og fremføre musikk. Å samle musikk er et spill om kvalitet og kvantitet hånd i hånd. Mengde identifiserer, kvalitet identifiserer. Jeg hadde et bruttotonn CD-plater og en koffert MiniDiscer.

Enter iTunes.

Apple har fått mye ros og mye tyn for sin musikkbutikk. Sikkert vel fortjent begge deler. Mye av kritikken har gått på at det er lukket, både med henblikk på format og avspillere. Samtidig så må Apple berømmes for at de tok hull på det digitale musikkmarkedet. Det er lett å glemme at før iTunes Music Store sto det digitale musikklivet for alvor i stampe. Det skjedde lite og ingenting (med unntak og heder til norske Phonofile, som var fremsynte både i sin rolle som tilbyder av smal norsk musikk og som aggregator til de nye, store digitale musikkbutikkene).

Apple gjorde i hovedsak to ting: de åpnet ballet og de sørget samtidig for at Apple tjente penger på det. Prisverdige bullets i powerpointen der altså.

Resultatet var at jeg brukte ca en måned på å digitalisere hele platesamlingen min med to maskiner gående nesten døgnet rundt med parallelripping. Omlag 150 GB senere var alt på plass og det var bare å begynne å synkronisere. Mye tid ble brukt på å rense opp i artisnavn (å, skulle man gå for “featuring” i samme artistnavn, mon tro?) og i duplikater mellom original- og samlealbum.

Så ble man samboer og ønsket å ha felles bibliotek med egne spillelister. Ting surret seg litt til. Akk, vi begynner på nytt å rippe igjen i høyere kvalitet og samtidig rydde unna det meste av platesamlingen etter kritieriet;trenger jeg å se coveret igjen?

Enter Spotify.

Og enter søken etter en invite. Cloud computing er et begrep der enkelt sagt det du trenger av programvare og/eller ressurser ikke ligger på maskinen din men du henter det over Internett når du trenger det. Så også med musikk. Spotify og Wimp er eksempler på cloud computing musikktilbydere. Det er progamvare laget i Adobe Air som gir en tilgang til nesten all tenkelig musikk (ok, noen klare hull er det jo) over nettet. Har du lyst til å høre Cock Robin med “Just around the corner” fordi solen tittet frem og du ikke har hørt den på 19 år? Søk den opp og kos deg her og nå.

Norske Wimp fra Aspiro er foreløpig i beta-testing og snarlik Spotify, men med friskere og lysere design. Samtidig vet jeg det kommer iPhone-versjoner, nedlastbar butikk og masse annet snacks i Wimp som gjør at jeg står klar til å betale en hundrelapp eller to i måneden for fritt bohemia av musikkonsumering når beta-perioden er over. For jeg er hekta.

Hekta

Hekta på å sjekke ut ny musikk. Hekta på å sjekke ut gammel musikk. Hekta på å lese anmeldelser i avisen og gå rett inn og høre hele skiva og sjekke om jeg er enig. Hekta på å lage lister over mine favoritt-fredag-på-jobb-sanger og dele de med andre. Hekta på å sjekke ut andres lister over favoritt-cover-låter. Hekta på tanken over at det er lovlig. Hekta på tanken av at snart så tar jeg med meg samme opplevelsen ut på tur med telefonen min.

Wimp og Spotify åpner rett og slett for en ganske ny og radikal måte å snakke om, sjekke ut, lytte til og ikke minst – dele –  musikk. Jeg hører en fin sang og tenker på søsteren min. Vips, så kan jeg tipse henne om sangen og hun kan høre den umiddelbart.

Cloud computing kommer til å endre radikalt på hvordan vi konsumerer musikk. Og det bare å glede seg.